• Skiekspedisjon til Bjørnsjøhelvete

    På generalforsamlingen ble det, naturlig nok, snakk om ulike skiturer. Noen tok også til orde for fellesturer til kjentmannspostene. Et godt initiativ, selv om turer på dagtid midt i uka ikke passer for alle som er i jobb.

     Jeg har lyst til å dele historien fra en vintertur i årets første uke. 

    Å gå til Bjørnsjøhelvete på ski er ikke så vanlig. Dette smale gjelet med den ville elva under hengebroen ligger mellom bratte lier, med steiner og trær, og det kan være kronglete nok uten snø. Det går noen tråkk og stier der, men med snø er det lite hjelp i dem. 

    Med andre ord, perfekt for en skiekspedisjon!

    Vi fulgte den preparerte skiløypa på vestsiden av elva og -helvetet, og litt nord/nordvest for hengebroen tok vi av fra skisporene og bega oss ut i herligheten: En bratt skråli, full av falne trær som delvis er skjult av dyp og løs snø. Noen steder var det så bratt at hvis det hadde vært på fjellet, hadde vi ikke gått der med tanke på rasfare.

    “Vel” nede ved hengebroen ventet neste utfordring: Å komme gjennom portene. Den ganske nye hengebroen, som erstattet den gamle som var preget av tidens tann, er nemlig utstyrt med en solid port i hver ende. Med mye snø lot ikke portene seg rikke. Men siden de vender utover, og vi sto på utsiden, klarte vi å grave vekk nok snø til at vi kom gjennom åpningen. Deretter vasset vi i snø over broen. For noen er broen i seg selv en utfordring, og med snø på er det nok noen som ville betakket seg. Vi lot det imidlertid stå til – før vi slo hodet i neste port. 

    Med oss på innsiden av en port som vender utover gikk det ikke å måke unna snø, gitt. Og postoppslaget henger på gjerdet noen meter fra porten, og koden er selvfølgelig vendt feil vei. Vi klarte ikke å gjøre kameraarmen lang nok til å få tatt bilde av koden, heller. Det hele endte med at turfølget klatret over gjede og port og fikk måkt unna nok snø til at jeg fikk kilt meg gjennom åpningen. Deretter klarte vi akkurat å strekke oss bort til klippetangen for å perforere heftesiden.

    Deretter bar det tilbake over bro, gjennom port og på med skiene. Nå valgte vi å gå mot sørvest, omtrent der blåstien er merket, uten at det hjalp så mye på fremkommeligheten, for terrenget er like kronglete her og snøen minst like dyp.

    Men, etter mye tråkking og pesing både hørte og så vi at skiløypa var nær og kunne til slutt sette skiene i preppede spor. I løpet av den tiden vi hadde brukt på ekspedisjonen hadde kuldegrader og tørr snø blitt til mildvær, yr og polerte spor. Og denne for oss lønnsomme avstikkeren tok sikkert en times tid, selv om distansen bare var noen få hundre meter.

    Herfra og hjem ble rene parademarsjen i forhold, og alle var enige om at det var en fin tur.

    Tekste og bilder: Nina Didrikson